Johanne er kunstneren som har bodd tretti år i USA, og nå, av ulike årsaker, vender hjem igjen. Eller for å finne noe som engang var hjem. Det er ikke bare forholdet til mor, men selve moren, og hvem hun er, og har vært, Johanne ønsker å finne, og hennes leting blir altoppslukende og underlig desperat.

Vigdis Hjorth er en av våre fremste samtidsforfattere, hun har vunnet prisen, og fått mye oppmerksomhet i debatten om virkelighetslitteratur, særlig knyttet til sin roman Arv og miljø. Uten å overhodet å ta stilling til bruken av virkelige personer i kunsten og litteraturen så kan man minne om at samme bok ble solgt til 22 land, og solgt i store opplag. Og at den står seg som et litterært verk helt uten sideblikk på forfatterens eget familieliv. Det samme gjør “Er mor død”

“Mor, jeg dikter deg opp med ord”

Denne romanen av Vigdis Hjorth er svært god. Den er svært vond. Og Vigdis Hjorth er aller best når hun skildrer dette vonde. Med bunnløs ærlighet har hun igjen gitt oss en roman som vokser i oss. Og fra en forfatter med en slik lang rekke forskjellige bøker bak seg er det imponerende å skildre noe så intenst, og på en måte som oppleves nytt. Det er et glitrende språk i denne boken, som evner å skildre både det fine og råe. Hun gir oss en opplevelse av naturen jeg på en måte ikke forventet, før hun vrenger ut opplevelsen av løgn og avvisning. Løgnen er en stor del av dette følelseskomplekset Hjorth beskriver, og det er gjenkjennbart for mange av oss.  Og la det være sagt med en gang, selv om dette er en svært god bok så er den ikke nødvendigvis god å lese, her blir jeg både fortvilt, og forbannet tidvis, og tenker at du kan da ikke gjøre sånn, og ikke dikte sånn. For Johanne dikter også sin mor, og sin søster inn i et liv, og hvilke svar hun sitter igjen med når hun er kommet til veis ende skal ikke jeg røpe, men de har festet seg. Som god litteratur gjør.