Joyce, Ibrahim, Ron og Elisabeth bor alle i en eldrelandsby og samles hver torsdag for å se på uløste krimmysterier fra området. Men livet tar en dramatisk vending når de får et ekte mord i fanget, og det er da bokens største styrke, karakterene, kommer til sin rett.

Når jeg leser, så vil jeg helst ha karakterer som kommer tydelig frem, og medlemmene i Torsdagsmordklubben er flotte eksempler på dette. Den tidligere sykepleieren Joyce er bokens primære fortellerstemme, og hennes varme og jordnærhet er gjenkjennelig og hverdagslig, som en god kontrast til den hyperkompetente Elisabeth med den mystiske fortiden, den oppfarende fagforeningslederen Ron og den intellektuelle psykiateren Ibrahim. Disse fire utgjør kjernen i boken, men også karakterene rundt dem fungerer godt, både pensjonister, politi og skurker.

Mordmysteriet utvider seg etter hvert til et større og mer intrikat nett, men leseren er godt forankret i Joyces sindige tanker, så det er lett å følge med på handlingen. Dessuten er ikke boken spesielt blodig, fokuset er på hvordan Torsdagsmordklubben skal løse mysteriet, ikke malende beskrivelser av mord og gørr. Dette er en krimbok som kan passe også for de som ikke egentlig er så glade i krim!