Ei jente bor i et skur på et lite skjær og lever av det tidevannet fører med seg. En dag kommer en bok drivende, og jenta får en skjellsettende opplevelse når hun blar gjennom og skjønner at verden er større enn det hun kjenner til. Neste dag setter hun sammen en flåte og reiser ut i det ukjente.

Bokdebuten til Tuva Synnevåg er noe utenom det vanlige: en bok helt uten tekst! Handlingen utspiller seg i stedet gjennom en rekke forseggjorte tegninger et sted mellom bildebok og tegneserie. Tidevann foregår i en verden ikke helt ulik vår egen(Forfatteren har antydet at det er en post-apokalyptisk historie), men handlingen og skapningene vi treffer ligger tettere opptil Tove Jansson eller Maurice Sendaks Til huttetuenes land. I motsetning til disse støtter Synnevåg seg helt og holdent på bilder for å fortelle historien, og det fungerer utrolig bra. Fantastisk tekstur, lys og skyggebruk gjør at stemningen er til å ta og føle på. Jeg synes tegneserier på sitt beste kan formidle en historie på en helt egen og mer umiddelbar måte enn tekst. En slik ufiltrert nærhet til handlingen synes jeg man får i Tidevann.