I fjor leste jeg helt tilfeldig "Human Acts" av den koreanske forfatteren Han Kang, og trodde at den ikke var noe for meg før jeg kom til slutten. Noen måneder senere vant hun Nobelprisen i litteratur 2024, og jeg prøvde meg på "The White Book". Nok en gang hadde jeg opplevelsen av at den kanskje ikke var noe for meg, før jeg kom til slutten.

Hovedpersonens eldre søster døde rett etter fødsel,  mens moren var helt alene. Denne sorgen følger hovedpersonen gjennom livet, sammen med tanken om hun ville ha eksistert dersom søsteren hadde levd. Boken er eksperimentelt skrevet, med korte kapitler som reflekterer over liv, død og sorg. Fargen hvit er et gjennomgangstema, det første som møter leseren er en liste over hvite ting, som forfatteren beskriver som en del av refleksjonene i boken.

Mange synes at bøker med fokus på symbolikk kan være vanskelige, og det var nok det som gjorde at jeg lurte på om boken var noe for meg. Men etter hvert som jeg kom inn i boken, så begynte jeg å forstå følelsene som skinner gjennom språket, sorg og skyldfølelse, tomhet og ensomhet. Og da jeg kom til slutten, så skjønte jeg at selv om jeg kanskje ikke forstår all symbolikken eller kan analysere alle virkemidlene, så kjente jeg følelsene som ble beskrevet. Og det er nok til å kunne anbefale en så anderledes bok og forfatter!