Jeg visste absolutt ingenting om denne koreanske forfatteren før jeg ved en tilfeldighet snublet i NRK sin omtale fra 2011. Den vekket umiddelbart min interesse for boken.

Hovedpersonen So Nyo Pak er en oppofrende mor og kone. Hun og mannen bestemmer seg for å reise fra landsbygda til Seoul for å besøke de voksne barna sine. På sentralbanestasjonen blir hun skilt fra mannen sin når dørene til toget lukkes. Det blir satt i gang en storstilt leteaksjon …

Barna og faren er også på leting i sine egne minner: hvem er mor, og hvor godt kjenner de henne egentlig? De går gjennom et spekter av følelser: selvbebreidelse, sorg, frustrasjon, sinne og savn.

 Det er ikke en feelgood historie. Den er trist og hjerteskjærende, men oppe i alt det triste er det et sterkt og vakkert budskap om å sette pris på dem som står oss aller nærmest.

 Det er virkelig en av de beste bøkene jeg har lest. Den skiller seg ut med sitt vakre omslag som klarer å gjengi det boken handler om.  En PERLE fra et nokså fremmedartet land.

Romanen passer for alle som liker å lese om relasjoner innad i familien. 

God lesning!