Helt på slutten av fjoråret kom en ny roman fra Britt Karin Larsen. Hun som gjerne forbindes med sine omfattende verk om tatere og skogfinner, og diktsamlinger, har nå kommet med en svært aktuell roman, som foregår i sanntid omtrent.

Hovedpersonen er kvinnen som tilsynelatende lever, skriver og fungerer til tross for at hun har mistet alt. Hun er forfatter, og har mer eller mindre ufrivillig påtatt seg et skriveoppdrag.

Det viser seg etter hvert som lag på lag avdekkes at ingenting er tilfeldig, og man er med inn i svært vonde erkjennelser.

Og akkurat hvordan bære et tap, hvordan, egentlig, stå i denne løsrivelsen fra alt når man ikke har noe mer å være redd for. Ingenting mer å miste. Er det den ytterste frihet, slik hovedpersonen gjentatt forsikrer seg om?

Larsen lar henne være en jeg- person, og slik gir det en nærhet og innsikt i hennes liv og opplevelser som oppleves veldig sterkt. Og det lavmælte språket lar innholdet komme frem, ingen blomstrende beskrivelser legger seg foran, selv om både blomster og bergarter er en viktig del.

Det ligger også en helsepolitisk kritikk her som man ikke kan unngå å bli berørt av.