Selvbevisst hverdagskomikk fra Elfenbenskysten

Umiddelbar og morsom, men med dybde nok til å vekke gjenkjennelse.

De to samlebøkene med tegneserien om Aya fra Yopougon har vært å se i alle bibliotekene jeg har brukt siden de kom ut i 2012/13. Likevel har det tatt til nå før de ble lest. I den store strømmen av ting man kan velge er det kanskje ikke så rart hvis en tegneserie om dagliglivet i en småby på Elfenbenskysten –sent 70-tall ikke virker mest relevant. Kanskje kan en litt tungbeint, reduktiv og alvorstung tilnærming til Afrika fra norsk side også prege forventningene til en tegneserie som dette. De to Aya-bøkene hopper lett over disse fallgruvene, men så skriver forfatteren også om sitt eget oppvekstmiljø – et Elfenbenskysten som en liten stund var preget av fred og fordragelighet. Så da er det kanskje ikke så mange fallgruver å unnvike?

 

Det er en forholdsvis uhemmet beskrivelse av avskjermet småbynaivitet og kortsiktig selvopptatthet, som jeg kanskje hadde reagert på hvis det ikke var for humoren og fortroligheten til miljøet som forfatteren tydeligvis har. Utferdstrangen som så mange fra mindre steder kjenner til finnes også her, og da er det Paris som er målet. I et mediebilde der Afrika oftest nevnes i sammenheng med flyktningekriser er det da forfriskende når det vises hvordan gresset ikke nødvendigvis er så mye grønnere der heller. Tross store forskjeller får den usminkede beskrivelsen av mennesker med sine feil tankene over på Christopher Nielsens beskrivelser av 70-tallets Norge. Felles for dem begge er humanismen som ligger i bunn og evnen til å skrive oppslukende tegneserier. Ikke minst er det morsomt – og så er det to tjukke bøker av det!

Tagger:

Tipset av: Håvard Larsen Sandnes 17. desember 2018