Jeg ble først introdusert for Gaute Heivoll da jeg leste hans eminente roman "Før jeg brenner ned" fra 2010. Jeg har lest flere, om ikke alle, romanene som har kommet ut siden. Med Sang for sekstiåtte forrædere ble jeg nok en gang dratt inn i handlinga, hovedsakelig av de språklige bildene forfatteren maler.

Vi møter Andreas, som lever og ånder for musikken. Han får etter hvert begynne å spille på kirkeorgelet, og gleder hele bygda med musikken. Han samler også inn gamle, nesten glemte melodier og tekster, for han har en egen evne til å få menneskene til å erindre det de trodde de hadde glemt. Musikken knytter menneskene sammen, uavhengig av partitilhørighet. For partitilhørighet står sentralt i romanen. Hele sekstiåtte av den lille bygdas innbyggere lot seg skrive inn i Nasjonal Samling. De hadde svært ulike grunner for å skrive seg inn. Det kunne være noe så enkelt som løfte om tobakk fra butikkeieren. Hvordan påvirket dette vennskap, ekteskap, arbeidsforhold og familier? For ikke alle koner skrev seg inn selv om mannen gjorde det. Ikke alle barn skrev seg inn selv om foreldre gjorde det.