I går var Jack 4 år, men i dag er han fem. Og før det var han tre og to og ett, til og med null var han. Men han var ikke minustall. Tallene begynte ikke før han dalte ned gjennom Takvindu og havnet i egget i Mammas mage. Mamma hadde grått og grått og telt sekunder, millioner av sekunder, før Jack havnet i magen hennes og sparket bom bom fra innsiden. Jack får gave med Mamma, en tegning av ham. Det er ingen farge på den, bare blyant. Mamma sier at hun slo på lyset og tegnet ham mens han sov. Jack vet ikke om han synes det er fint å tenke på at Mamma var på mens han var av. Det er bare de to som bor er i Rom. Mamma sover i Seng. Det gjør Jack også. Men av og til sover han i Klesskap. Der kan han ligge i fred når Gamle-Erik kommer og besøker Mamma... 

Denne boka plukket jeg ut fra en ladning bøker fra Kulturfond. Leste ikke baksidetekst, og googla heller ikke forfatteren. Og jeg må innrømma at jeg lurte veldig på hva i alle dager dette var for noe til å begynne med i boka. Men  ganske raskt skjønte jeg at her lå det en tragisk historie bak. Her handlet det om bortføring, innesperring og overgrep. Og Jack var resultatet av et av overgrepene. Å være innestengt på noen få kvadratmeter år etter år fører til at Mamma og Jack utvikler et helt spesielt forhold, samt en egen måte å kommunisere på. Årene har gått, og overgrepene fortsetter. Men en dag begynner Mamma å øyne en mulighet for flukt. 

Planleggingsfasen, og senere flukten, får meg til å sitte med klump i halsen. Jeg blir helt revet med og ønsker så inderlig at det skal få oppleve å være fri. Slik at Jack kan få kjenne Regn mot ansiktet, ikke bare se det gjennom Takvindu eller på TV. Slik at Mamma kan få vise Jack den verdenen hun bodde i før Gamle-Erik bortførte henne. 

The Irish Times skrev om denne boka: ...den sterkeste, klareste og vakreste fortellingen om morskjærlighet jeg noen gang har lest. Denne boka vil treffe deg midt i hjertet." 

Og det gjorde, og gjør, den. Så til de grader!