Boken Polakken ga meg flere spørsmål enn svar og en god latter innimellom. Den handler om den store kjærligheten, om ikke gjensidig kjærlighet, kjærlighet uten alder og på tvers av generasjoner.

Det er to hovedkarakterer i denne fortellingen. Witold Walczykiewicz født i 1943 i Polen og Beatriz født i 1967 i Spania.

Witold er en konsertpianist kjent for sin tolkning av Frédéric Chopin. Han blir invitert til Barcelona for å spille i konserthuset Sala Mompou. Beatriz sitter i styret som administrerer konsertrekken i Sala Mompou. Witold blir pladask forelsket i Beatriz, men hun er utilgjengelig for han. Han skriver ofte til henne, inviterer henne til ulike steder og sender innspilling av musikk for å utrykke sin kjærlighet. Beatriz er ikke på samme bølgelengde som han, og gjentar flere ganger at hun ikke er forelsket i han. Hun inviterer han til å være sammen med henne på familiens feriested utenfor Barcelona, til tross for at hun ikke er interessert i Witold. Beatriz snakker ikke polsk,  men godt engelsk og naturligvis spansk. Witold derimot snakker ikke så godt engelsk. Språkbarrierene mellom de to utløser flere utfordringer med å forstå hverandre.

Polakken med sine 137 sider og korte setninger er kompleks med mange lag. Avslutningsvis sitter jeg med tanken at alder  kun er et tall og at vi kan finne kjærligheten  der man  tror det er utenkelig. Nå har jeg begynt å høre på Chopin, takk til polakken Witold Walczykiewicz. 

Ta gjerne en tur på biblioteket med en tilbakemelding om din tolkning!

Jeg ser frem til å høre fra deg!

God lesing!