Oppdrag Mottro
Linda Eide lengter tilbake, og i jakta på gamle dager er det den noe motvillige mora - eller "mottro" som hun kaller henne - som må redegjøre for disse "gamledagene".
Undertegnede har alltid hatt stor sans for Linda Eides lune humor og fiffige vendinger, og ikke minst den særegne dialekta. Alt dette lever i denne boka. Vi får servert små kapitler som like gjerne har sitt utspring i dagsaktuelle hendelser som klima, finanskrise, valg og strømpriser, som i forfatterens trang til å finne ut av hvordan ting var i "gamle dager". Kapitlene er krydret med bilder fra hennes eget liv og oppvekst, og etter en kort innledning får vi selve høydepunktet: telefonsamtalen med "mottro", som alltid starter slik:
Mottro: Ja?
Meg: Hei, det er meg.
Mottro: Å, er det deg?
Og til tross for plassen hun har i boka, er ikke "mottro" så veldig ivrig etter at alt hun sier skal komme på trykk. Når hun har fått nok av spørring og graving og utgreiinger, slutter samtalen som oftest med "Men no legg me på. Hada då." Det er så jordnært at jeg bare må smile.
Boka kommer heldigvis utstyrt med to nokså unike kart, samt en ordliste bakerst som gjør greie for de mest uvanlige dialektuttrykkene. Det er underholdende å bla seg fram til kartet over "heima" i frampermen og se hvor "Terjen slit i medvinden", eller "Besto duppar av i kjent stil". I bakpermen får vi kartet "ute", som viser "mottros" reiser på de sju hav.
Til tross for at boka egentlig ikke har noen rød tråd, knytter hvert kapittel på fornøyelig vis sammen nåtid og "gamle dager". Ikke minst får Eide øynene opp for livet mora hadde før hun fikk barn og ble husmor:
"Du trur du er det viktigaste som har hendt mor di, og så har du berre gått rundt og sparka att alle dørene. Heldigvis, tenkjer eg, heldigvis var me tre om det." (s. 48)