Ida Jackson har bemerket seg i mange arenaer; hun er spaltist i flere aviser, har hatt en av Norges mest populære blogger, skriver sakprosa, ungdoms- og barnelitteratur. Mest kjent er hun kanskje for de populære billedbøkene om Brillebjørn. Det gikk opp et lys for meg den gangen jeg koblet navnet på omslaget av Brillebjørn-bøkene med navnet bak noen artikler jeg hadde likt veldig godt.

Siden har det festet seg et inntrykk av at hun har en egen evne til å skrive reflektert og poengtert om mye, i vidt forskjellige sammenhenger. Likevel er nok sakprosa om andre verdenskrig langt unna det man vanligvis ville forvente, hadde det ikke vært for en familiehemmelighet hun selv ikke skjønte før hun fant sin avdøde morfar på Wikipedia: Per Pedersen Tjøstland, redaktør for den norske SS-avisen Germaneren.

Morfarens fortid var dysset ned og bortforklart, som nok oftest skjer i familier der slikt finner sted. Spriket mellom den trygge morfaren hun kjente og den innbitte nazisten hun oppdaget, var et familietraume alle hadde unngått i den grad det var mulig. For Jackson, som skriver om samfunnspørsmål og har en fortid i Rød ungdom, ble det umulig å la fortiden ligge og late som ingenting.

Boken forsøker å sammenføye det nære forholdet til morfaren med de avskyelige realitetene i det han hadde stått for: antisemittisme, nazistisk ideologi, og forherligelse av krigen på østfronten. Kjensgjerningene bortforklares aldri, i stedet bruker hun egne erfaringer til å prøve å forstå hvordan ungdommelig aktivisme kan føre noen så langt på villspor at målet tilsynelatende helliger alle midler, også folkemord.

Boken ble nominert til Brageprisen i 2014. Den kan lånes som e-bok i eBokBib.