Seriene til Jiro Taniguchi er ikke typisk for det man først og fremst forbinder med japanske tegneserier, eller manga som det kalles. De er ofte stillferdige fortellinger om mennesker og livssituasjoner som mange kan kjenne seg igjen i. Samtidig går han inn i personlige drama som lodder dypt og har en ordentlig nerve, så kjedelig blir det aldri. En av grunnene til at det blir så bra er evnen han har til å få situasjoner til å føles ekte. Han ser det underliggende dramaet i det som er tilsynelatende dagligdags, og får leseren til å oppleve det samme. Det fremstilles med en klarhet og umiddelbarhet som gjøre det levende og troverdig. En slik teft for realisme er viktig, for denne historien har et ganske utrolig premiss!

Hiroshi er forretningsmann og familiefar, og strekker ikke helt til på begge områder av livet samtidig. Møter på jobb tar overhånd, og overstadig drikking blir en stor del av både jobben og livet. En dag, i bakrus på vei hjem fra et møte, ender han på feil tog og havner i den lille landsbyen han vokste opp i. Strandet i byen som en gang var hele livet hans leter han etter noe kjent, men finner ut at alt som knyttet han til stedet har blitt borte for lengst. Ved morens grav uttrykker han noen av spørsmålene han sitter igjen med etter at ungdomstiden endte da faren forsvant på mystisk vis og moren døde ung et par år senere. På uforklarlig vis oppleves alt annerledes for Hiroshi. Byen ser ut som den pleide, og han har blitt til den han var som 14 år gammel gutt. Selv om situasjonen virker for å utrolig til å være sann, har han ikke annet valg enn å tilpasse seg livet som 14-åring, med en 48-årings livserfaring bak seg. Men kanskje er det ikke så ille å få en ny sjanse? Kan han få noe ut av av livet som 14-åring? Kan han finne svar på det han ikke skjønte første gang han levde?