Horisontale spark bak, fordi denne boka er skrevet fra senga. Ragnhild Holmås tar oss med fra dag 0 til dag 2965. Dag 0 våknet hun med en fyllesjuke av en annen verden etter å ha dansa natta lang. Trodde hun. Egentlig hadde hun sovet 14 timer og drukket kamille-te. På dag 2965? Vel, hun har levd med ME-diagnosen i flere år og konfrontert både sine egne og andres fordommer mot usynlig sykdom.

Den røde tråden i boka er forfatterens historie. Innimellom kapitlene om sine egne opplevelser, kommer det jeg mener er så uhyre viktig, det som gjør at denne boka burde vært obligatorisk lesestoff: Sidesporene som banker inn poeng som at usynlig sykdom er mye vanligere enn man tror. Ikke alle som ser friske ut, er det. Det kan være en grunn til at denne personen opptar et sete på bussen i verste rushtid, tar heisen, eller parkerer på HC-plass. Og denne personen blir ikke frisk av å drikke grønnkål-smoothie og drive yoga. Og selv om de går en tur, betyr ikke det at de greier å jobbe.

Høres dette veldig krigersk og aggressivt ut? Kanskje det, men forfatteren angriper ikke stoffet bare med alvor, men også med en god porsjon humor og en klype selvironi. Alt i alt sitter vi igjen med en bok som er lett å lese men som likevel har slagkraft og får oss til å tenke - forhåpentligvis.