Fatter’n forsvinner plutselig, midt under bråtebrenninga. I alle fall føler sønnen Fredrik at alt skjedde plutselig, og i bunnløs fortvilelse over at fatter’n er borte flykter han inn i en verden mellom drøm og virkelighet på leting etter ham. Fantasien brukes for å bearbeide sorgen over en far som blir rammet av alvorlig sykdom og brå død. Bearbeides gjør også skammen han følte over å ha en far som var syk.

Familien bor i Drammen, men handlingen utspiller seg hovedsakelig i familiens «sommarstuga» i Sverige. Hytta som skulle være familiens fristed, men som i stedet ble fatter’n Pers evige oppussingsprosjekt, og tilfluktssted da han fikk prostatakreft. Stedet hvor sønnen Fredrik ikke oppholder seg så mye som tenkt, mest fordi han har vanskelig for å takle den alvorlige sykdommen som rammer en han er glad i.

Fatter’n blir borte og Fredrik blir en hund som hyler mot månen i sorg og fortvilelse. En Månehund. En som ikke vil forstå at fatter’n er borte og i sin søken får mer og mindre god hjelp av en samling spesielle karakterer og byoriginaler. Blant annet beskrives et møte med en uvanlig utrivelig og snerpete bibliotekar.

Historien er fiktiv. Eller er den egentlig det? Er det en ren tilfeldighet at hovedpersonen heter det samme som forfatteren? Det som i alle fall er sikkert er at historien er full av følelser som kan gjenkjennes av alle som har mistet noen som sto dem nær. Og jeg fikk lyst til å stryke Fredrik over håret, gi ham en klem og si: Bare gråt, så blir alt litt bedre etterpå!