Jeg har alltid likt Lisa Aisatos illustrasjoner, og helt siden jeg pakket ut denne boka jula for to år siden, har jeg jevnlig kommet tilbake til den. Hver gang gir den meg noe nytt, enten jeg oppdager en ny detalj i en illustrasjon eller en av de små setningene er som skrevet for meg, og gir meg glede, ro eller nytt perspektiv.

Boka er i all hovedsak en samling av illustrasjoner fra tidligere utgivelser, enten fra barnebøker eller illustrasjoner fra Dagbladet Magasinet. Boka er inndelt i kapitler, som tar for seg livet fra barndom til alderdom, og på de fleste sidene er det en kort setning som setter illustrasjonene i en sammenheng. Dette er altså ingen roman. Man kan bla seg gjennom boka på noen minutter. Men man kan aldri ta innover seg alle detaljene og reflektere over innholdet på noen få minutter. Og man kan alltid, alltid komme tilbake til den og finne noe nytt.

Høres det litt for klisjéaktig ut? Høres det ut som om man bare danser gjennom livet, på en eng av blomster? Man gjør jo ikke det, og det vet Lisa Aisato, heldigvis. Her beskrives (og illustreres) også kaos i hodet, usikkerhet, ensomhet og fortvilelse. Men den røde tråden er: "Jeg håper du følte deg elsket."