Kvar dag skal vi vere så modige

Når mamma ikke greier å ta vare på Isak, må han greie det sjøl. Brynjulf Jung Tjønns bok har blitt kalt et godt forsvar for "nabokjerringa."

I "Kvar dag skal vi vere så modige" møter vi Isak, som bor i en liten bygd sammen med mamma. Mamma greier ikke å ta vare på Isak, så han må greie det meste sjøl. Han handler på butikken og kommer seg til skolen sjøl. Hvis han ikke må være hjemme for å ta vare på mamma, da. Isak og mamma har fått en ny nabo. Han har flytta inn på nabogården, og er snill med Isak. Han har alltid noe godt å tilby, og han hjelper Isak med ulike ting.

Det jeg liker så godt med denne boka, er at vi får historien fortalt fra Isaks perspektiv. Å se forsømmelsen gjennom et barns øyne er brutalt, men effektivt. For den voksne leseren er det ikke tvil om at det er omsorgssvikt på gang, og det er forståelig at Isak dermed raskt bygger en relasjon til den nye naboen og kjæresten hans. Forfatteren bruker grep som gjør at leseren lett foregriper begivenhetenes gang. Og så blir vi kanskje satt litt på plass etterpå? Det ble i alle fall jeg.

Boka fikk P2-lytternes romanpris i 2021. Et av jurymedlemmene uttrykte så fint det jeg selv satt igjen med: «Jeg håper at hvis jeg noen gang havner i en situasjon senere i livet hvor jeg observerer et barn som har det som Isak, at jeg, basert på å ha lest den boka, ser det, og skjønner det. Og undersøker det, kanskje. Og gjør noe med det.»