Sosial, geografisk og tidsmessig avstand til hjemlandet og til krigen baner kanskje vei for all selvransakelsen i denne boken. Utenforskapen av å være tysk i USA får Krug til å reflektere over det tyske - og om nazismen, som gjør det vanskelig å forsone seg helt med hjemlandet, tross hjemlengsel. Boken dreier seg rundt begrepet "heimat" - et særtysk ord som har noe med den tyske folkesjelen å gjøre. Heimat står for noe av det særtyske og folkelige som nazistene spilte på da de vokste seg store i mellomkrigstiden. Men ordet beskriver likevel noe nært, dagligdags og gjenkjennelig, mer enn ideologien nazistene bygde over det.

Krug reiser hjem og snakker med alle som kan vite noe, går over alle kilder som kanskje kan klargjøre hvilken rolle forfedrene hadde i krigen. Ble de bare ufrivillig dratt med i noe de egentlig var imot, eller er skyldfølelsen fortjent? Det er ikke juridisk skyld hun prøver å finne ut av, men moralsk. Samtidig er det egentlig større ting enn de enkelte familiemedlemmers rolle Krug prøver å forsone seg med. Den kollektive skylden etter andre verdenskrig er kanskje for stor til at Krug kan komme til en egentlig avklaring, selv om hun får klarhet i mye av det som faktisk skjedde. I stedet blir undersøkelsen og resonneringen en bearbeidelse av den kollektive skylden tyskerne fortsatt bærer på.

Boken er en blanding av annotert familiealbum, collage og tegneseriesekvenser. Størsteparten fortelles med vanlig tekst, men det er hele tiden visuelle elementer som påvirker den på en eller annen måte. Denne vekslingen mellom det visuelle og verbale gir handlingen et umiddelbart og personlig preg. Det er en lettlest bok samtidig som den går klokt til verks, inn i noe vanskelig. Jeg vil anbefale den til alle og enhver.