Triologien Halvgudene starter i den verdenen vi kjenner som vår egen. Vi blir kjent med Dina, som ikke helt har skjønt reglene man måtte følge for å slippe inn i vennegjengen, og derfor følte seg som en utstøtt. Balder er også utstøtt, klassens nerd. Med snodig hår, briller, forsiktig og skoleflink. Og samtidig forståelsesfull og hyggelig. Absolutt ikke en trøblete tenåring. I motsetning til Thea, gothmonsteret fra helvete. Porselensaktig og vakker utenpå, men inni fantes det en aggressiv slåsskjempe. Dina ble født først, så Balder og nesten en time etterpå kom Thea, altså trillinger. Helt vanlige, små menneskebarn. Tilsynelatende.

Midt i Oslo bor de, sammen med pappa Jostein. Noen mamma har de aldri kjent. Hun døde da de var så små at minnet om henne ikke hadde fått festet seg. Eller…? 

Sakte, men sikkert forandrer ting seg. Dina får kjempekrefter, Balder får så godt syn at han kan se maurene i gresset utenfor, når han sitter i sofaen i stua og Thea kan lage ild ved å knipse med fingrene. Og når de forsiktig vil fortelle pappa Jostein at de enten har blitt gale eller egentlig er romvesener, så sier han: «Jeg er ikke fra denne verdenen. Og ikke dere heller» 

Og vips så tas vi med til en helt annen verden, universet Tiladnen. Et univers hvor menneskebarna Dina, Balder og Thea viser seg å være halvgudene Dimyne, Briskir og Trigg. Barn av mennesket Jostein og guden Maél. Vi blir kjent med fander og fauner, guder og havfolk. Og vi blir virvlet inn i kampen mellom Trysfelderne og Forbundet. Godt og ondt. 

Heldigvis er dette en triologi, for da tar det ikke slutt så fort!