Høytleseren på 06.27-toget
"Toget bremset høylytt før det stanset helt ved perrongen. Guylain rev seg løs fra streken og gikk opp på stigtrinnet. Det smale klappsetet til høyre for døren ventet på ham. Han foretrakk det harde, oransjesetet på hengsler fremfor en myk benk. Med tiden var klappsetet blitt en del av ritualet. Det var nærmest symbolsk å slå ned setet, og det beroliget ham. Mens vognene satte seg i bevegelse, tok han dokumentomslaget av papp ut av dokumentmappen i skinn som han alltid hadde med seg. Han åpnet det, og ut fra to babyrosa trekkpapir trakk han den første siden frem fra glemselen"
Slik starter kapittel 2 i en av de merkeligste, og beste, bøkene jeg har lest
Hver morgen klokken 06.27 sitter Guylain på klappsetet og leser høyt for sine medpassasjerer. Han trekker stadig nye sider ut av dokumentmappen, og når toget når endestasjonen kan han ha lest fra dusinet av gjenopplivede sider. Sider helt uten sammenheng. Tekster som er både skjønnlitterære og faglige. Ord som rører ved noe i medpassasjerene. De forlater vognen med noe som kan minne om både tristhet og skuffelse. Noen hvisker takk før de forsvinner ut på perrongen. Før Guylain får forklart dem at han ikke gjør dette for deres del, men for sin egen. Og de leste sidene blir liggende igjen på toget, trygt mellom sitteplaten og ryggen på klappsetet.
Boksidene har Guylain reddet fra "Tingen", maskinens som tygger, maler og spytter ut tusenvis av makulerte bøker. Maler dem til grøt, som skal bli til nytt papir, nye bøker med nye ord. En annens ord. Hver kveld sniker han med seg sider som har unnsluppet monsteret, selv om han vet at lederen ville blitt rasende hvis han fikk vite det. Og hver morgen gir han disse boksidene nytt liv, ved å lese høyt på 06.27-toget.
Men en dag faller det en minnepinne ned fra klappsetet når Guylain skal sette seg ned. Hele dagen ligger den i lommen hans og distraherer ham. Og vel hjemme fra jobb må gullfisken Rouget de Lisle pent stå over middagen, for det eneste som står i hodet på dens eier er å få sjekket hva som ligger på minnepinnen. En enslig mappe lyser mot Guylain. Han dobbeltklikker spent. Og 72 dokumenter åpenbarer seg. Han klikke spent på det første, og fra første sekund blir han bergtatt av både tekst og tekstens opphavskvinne. Julie!
Og fra da av er det bare Julie som opptar ham. Han leser tekstene hennes høyt kl. 06.27, og han reiser rundt i byen på leting etter henne som opptar tankene hans. Og vi blir med!
Nydelig språk og karakterer som du blir både glad i og irritert på. På baksiden av boken står det: " en hjertevarm hyllest til kjærligheten, litteraturen og livets små gleder", og jeg er helt enig. Les den!