En finne bli lenket fast til et berg av tyske soldater, kledd i SS-uniform i påvente av den sovjetiske hærens ankomst. Meningen er å forsikre at han må forsvare seg, og helst drepe noen russere før han selv til slutt blir drept. Like ved kommer en militær fangetransport med en sovjetisk kaptein anklaget for forræderi og konspirasjon. Kanskje som et utslag av krigens kaos blir den sovjetiske fangetransporten bombet av deres egne fly. Når samiske Anni som bor i området finner dem litt senere er den antatte forræderen den eneste som viser tegn til liv, og hun drar han med hjem for å pleie han til live. Etter mye strev klarer også finnen å unnslippe, og han følger etter for å prøve å bli kvitt lenkene sine.

Dette høres kanskje ut som opptakten til en typisk krigsfilm, med spenning, drama, action og eksplosjoner i fleng. Muligens om hvordan krigens brutalitet presser mennesker til det ytterste, men samtidig bringer ut det beste i folk. (Mot, utholdenhet, samhold osv.) Dette er ikke den type film. Er det noe alle de tre hovedkarakterene har på det rene, er det at krig er tull og bortkastet tid.

De snakker alle hvert sitt språk, og forstår også bare hvert sitt språk. Det blir opptil flere tilløp til drap basert på misforståelser. Annis manglende interesse for politiske og ideologiske konfliktlinjer holder handlingen nede på bakkenivå, mens de fire årene hun har levd som enke i den karelske ødemarka bringer med seg nye sett med spenninger når to menn flytter inn på hennes småbruk. Gnisningene mellom tre sterke rollefigurer ute av stand til å forstå hverandre fører til mye komikk, men hvis man vil se det på den måten kan det nok sikkert si noe dypere om krig også.