Drøm om de levende
En ny roman satt i sørlandsbygda Gaute Heivoll flere ganger har skrevet om. Denne gangen skildrer han sin egen fars oppvekst, ungdom og tidlige voksenliv.
Hver gang Gaute Heivoll gir ut en ny roman, gleder jeg meg til å lese den. Jeg blir bare mer og mer glad i språket og måten forfatteren bruker det til å male bilder og sette stemninger.
Det begynner allerede i bokas første avsnitt: "Alt begynner den dagen Laura Andersen slår Jesus ned fra himmelen med en hesjestaur. Det skjer grytidlig en morgen i mai 1947 da han er fire år gammel."
Selv om dette altså er en historie som begynner i 1947, fortelles den i nåtid. Dette, kombinert med Heivolls uforlignelige språk, gjør at man blir dratt inn i handlingen og kan se den lille bygda levende for seg. Man kan se for seg garasjen som var så trang at det måtte sages hull i veggen for å kunne åpne førerdøra. Man ser for seg butikken til Mass, herredshuset med biblioteket, bedehuset, kirka, skolen, veiene han suste bortover på sykkelen. Man kan også ane sønnens kombinasjon av skam og stolthet over faren, som ikke er som alle andre fedre. Man kan føle på hvordan han vil være som sine mye mer frisinnede og frampå venner, Sverre og Klaus.
Boka har et rikt persongalleri, men det er bare hovedpersonen vi kommer tett innpå. Ikke en gang de personene som man aner får størst betydning i livet hans, synes jeg man lærer å kjenne i særlig grad og det er kanskje den eneste lille innvendingen jeg har til denne ellers utmerkede romanen.
I tjue år får vi altså følge hovedpersonen. Han rekker å oppleve mye: fødsler, dødsfall, vennskap, forelskelse og mislykkede karrierer. Hvor ender det egentlig? Nei, det skal jeg selvsagt ikke røpe.