Are og Lilly har kjent hverandre hele livet. Helt siden de var små har de delt hverdagene, gledene, sorgene og fritidsinteressene. Bestevenner! 

Lilly er stygg. Synes hun selv i iallfall. Hun har et arr som deler overleppa i to og nesen er skeiv. Men allikevel er hun den lille mirakeljenta til mamma og pappa. Jenta som klamra seg fast til livet og ble det eneste barnet de fikk etter mange mislykkede forsøk. Mirakeljenta til skuespillermammaen med kjendisstatus og pappaen som spiller gitar og skriver sanger som ingen får høre. 

Are og Lilly skal på fest, og de har bestemt seg for at dette er den festen hvor de skal drikke alkohol for første gang. De har alltid hatt den avtalen, at de skal ta steget inn i den delen av voksenlivet sammen. Og etter det forandrer alt seg. Lilly ser på Are med helt nye øyne. Han er ikke lengre bare Are bestekompis. Han er Are, gjenstand for Lillys først forelskelse. En forelskelse som slo ned hardt og brutalt da hun hjalp ham hjem etter at han ble for full på festen. En forelskelse som fjerner Lillys fokus på alt annet, som får henne til å unngå ham. Somler på morgenen så hun slipper å gå sammen med ham til skolen, og skulker løpetreningen så hun slipper å trene sammen med ham.  

Men allikevel har hun bare en tanke i hodet. Are. Are. Are. Are. Hun savner bestevennen sin, men holder ikke ut å være i samme rom som ham. Kan de noen gang bli "bare" bestevenner igjen? 

Språket i boken er enkelt og godt, det flyter lett. Og beskrivelsen av følelsene som raser i Lilly er troverdige og ekte.