Diego Maranis roman om Ivan - den siste vostjakeren – er en morsom bok om et obskurt tema. Sikkert takket være Maranis fortrolighet med språk (Han har jobbet som oversetter i EU-systemet, og er grunnlegger av et helt nytt – muligens ikke helt seriøst – europeisk fellesspråk, kalt Europanto) er dette uansett en likefrem og umiddelbar fortelling.

Hovedpersonen Ivan er den siste gjenlevende rest av sin stamme, og har et språk og tankesett som er perfekt tilpasset et liv i pakt med den sibirske naturen. Tidlig i fortellingen får han et ublidt møte med sovjetiske styresmakter og blir fengslet i et Gulag. Når han flere tiår senere slipper fri, våkner han samtidig opp fra en traumatisert og innesluttet dvaletilstand. Når han så igjen skal orientere seg på gamle jaktmarker, og gradvis gjenoppretter kontakt med omverdenen samt lyden av sitt eget språk, havner han etterhvert igjen i livstruende omstendigheter. Denne gangen kommer trusselen fra maktkamp og prestisje i det finsk-ugriske språkforskningsmiljøet.

Marani får til å gjøre noe som på overflaten virker fjernt til å bli gjenkjennelig i denne boken. Den er umiddelbar og morsom, men samtidig kan den si mye om hva språk har å si for en persons identitet, på godt og vondt.