Herman Melville er for mange ensbetydende med forfatteren av Moby-Dick, men selve boken er det nok mange som ikke har lest. Man vet i grove trekk at det har noe med en som skal fange en hval å gjøre. Det er en tjukk bok om sjøfart og sjøsprøyt, og den gir litt gammelmodige assosiasjoner. Som en klassiker er den noe høyverdig og viktig - en bok noen en gang bestemte er bra for deg å lese. En mindre inspirerende grunn til å lese en murstein som Moby-Dick kan vel knapt tenkes.

I nyere tid har det etter hvert kommet noen nyere utgivelser av Melville, alle i ny oversettelse. Sist var Billy Budd i 2014. Et par år tidligere i 2009 kom den Brageprisvinnende oversettelsen av Moby-Dick, og i 2001 de to "langnovellene" Bartleby og Benito Cereno. Den gang da fikk jeg tilfeldigvis med meg denne utgivelsen, og ante ut fra en omtale at det kanskje var noe jeg burde lese. Jeg var da nettopp ferdig med skolegang, og hadde begynt i en slitsom jobb som tilsynelatende gikk på tvers av alt jeg brydde meg om, og jeg følte meg sett av Melvilles Bartleby. Senere har jeg sett den trukket fram som metaforisk motstand både mot patriarkat og kapitalisme. Til nyåret kommer Teatret vårt med en ny forestilling basert på novellen som jeg gleder meg til å se. Litt senere kommer det jammen en forestilling i Trøndelag også. Hva er det som skjer?

Begge novellene skrives fra synsvinkelen til en som strever med å forstå det underliggende i situasjonen. Den første foregår på 1800-tallets Wall Street og fortelles av sakføreren(advokaten) som ansetter den titulerte Bartleby. Etter hvert begynner han å vise særegenheter som går på tvers av behovet for å delegere oppgaver til de ansatte. Innstendige og etter hvert hissige forsøk på å få han til å samarbeide blir møtt med det høflige og unnskyldende svaret at han "helst ikke" vil gjøre det han blir bedt om. Bartleby blir en prøvelse for sakførerens selvbilde som storsinnet og rimelig arbeidsgiver. Uvissheten om hva som driver Bartleby har fått mange til å se den i forskjellig lys. Fellesnevneren er kanskje at den har noe å si for mennesker i en presset sosial situasjon, uavhengig av grunn.

Benito Cereno er tettere på det man forbinder med Melville da handlingen foregår til sjøs, men også her er det tolkning av underliggende forhold som driver handlingen. Her spiller Melville på rasetenkningen som lå til grunn for slavehandelen. Kapteinen som forteller historien kommer over et slaveskip i nød, men blir forvirret av den anspente stemningen ombord. Det er noe som ikke stemmer med den naturlige orden på skipet. Også her anser fortelleren seg som en storsinnet velgjører, men begrensningene i hans forutinntatte holdninger gjør at det først er til slutt at sannheten kommer fram. Man kan irritere seg over fortelleren, men Melvilles psykologiske innsikt gjør det til en spesiell leseopplevelse.