“Husker du, mamma, den søndagen, 

da vi to spiste due 

med rømme 

fra kirken? 

[…] 

Ingen dag kan sammenlignes 

med den da vi to spiste due. 

Hvis jeg skulle stått og solgt alle mine dager, 

ville den vært dyrest.” 

Ikke bare er Tyngdekraft (2017) det eneste verket hennes som er oversatt til norsk, men den rumenske Svetlana Cârsteans (f.1969) diktverk er bemerkelsesverdig både i sitt språk og sin tematikk. Med et språk som er velbalansert mellom poesi og hverdag, skriver hun om et lunefullt Europa som preges av fortidsoptimisme og fremtidsfrykt, ofte i sammenheng med mer grunnleggende temaer som lengsel, kjærlighet og identitet, alltid på en høyest tilgjengelig og fattbar måte. 

Mange av diktene kretser rundt mistralen, et ord som peker både på det spesielle vindfenomenet som oppstår om vinteren og våren i det østlige Middelhavet og Adriaterhavet, og mistralen som et infrarødt målsøkende missil, mye brukt i moderne krigsangrep. 

“Revolusjoner er ikke noe for oss / for de bringer ikke annet enn forandring” heter det i bokas andre avdeling, og hvis man leser diktene opp mot dagens situasjon, kan de bidra til en bredere forståelse av kontinentet vårt; et Europa preget av krig, politisk uenighet og økonomisk ustabilitet er ikke nødvendigvis en nyhet, og det har man ikke vondt av å lære, og det samme gjelder Tyngdekraft, man har ikke vondt av den. Tvert imot er den deilig å lese!