Rebecca Solnit har en nesten slentrende fremgangsmåte i disse essayene. Et par av de første gikk jeg tilbake og leste fra begynnelsen, for det er ikke overtydelig hva alt har med sammenhengen å gjøre. Etter hvert blir det klart at hun har en tematikk i bakhodet, og assosierer vidt og bredt fra forskjellige innfallsvinkler. Dette gir leseren en inngang til å assosiere med forfatteren, uten å bli forklart hva alt skal bety. For meg blir det mer overbevisende på denne måten, og det er imponerende å få kommunisert så tydelig uten å være særlig poengtert. Hun går fra det helt konkrete til det metaforiske, og snakker fram viktigheten av å "gå seg vill".

Solnit skriver i en poetisk assosierende stil, og det slo meg at teksten selv minner om tematikken: å oppholde seg i det ukjente uten å hele tiden vite hvor veien skal gå. Som i et av sitatene hun trekker frem, fra villmarkslegenden Daniel Boone: "Jeg har aldri i livet gått meg vill i skogen, men en gang var jeg usikker i tre dager." Hun trekker tråder mellom nesten alle tenkelige betydninger av å gå seg vill, ansporet av den gamle grekeren Menon, som spør: "Hvordan skal du gå fram for å finne det som i sin natur er fullstendig ukjent for deg?" Svaret for Solnit, i hennes ord: "Det som i sin natur er ukjent for deg, er som oftest det du trenger å finne, og for å finne det må du gå deg vill."